Renteregulering boliglån
De fleste boliglån i Norge har avtale om flytende rente, hvilket betyr at banken på visse avtalte vilkår kan sette renten opp eller ned.
Finansklagenemnda Bank har i to avgjørelser i januar 2026 under dissens kommet til at bankenes rentereguleringsbestemmelser var urimelige og i strid med avtaleloven §§ 36 og 37 om urimelige vilkår, tolket i lys av EU- direktiv 93/13 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler.
Rentereguleringsbestemmelsene gir långiver rett til ensidig å forhøye rentesatsen når endringen er saklig begrunnet ut fra disposisjoner fra Norges Bank som påvirker pengemarkedsrenten, endringer i obligasjonsrenten, annen kredittpolitisk avgjørelse, eller endringer i det generelle rentenivå for kredittgivernes innlån. I tillegg forbeholder långiver seg rett til ensidig å forhøye rentesatsen når endringen er saklig begrunnet ut fra hensynet til kredittgivers inntjeningsevne på sikt, omstrukturering av kredittgivers innlån eller tilsvarende særlige forhold på kredittgivers side, samt når endringen er saklig begrunnet i en oppfølgning av myndighetenes syn på kredittgiveres rentepolitikk.
Långiver har også rett til ensidig å forhøye rentesatsen når endringen er saklig begrunnet i individuelle forhold ved kreditten, f. eks. når sikkerheter (pant, kausjon) er redusert i verdi, eller når det er skjedd andre endringer på kredittkundens hånd som gjør at kreditten medfører økt risiko for kredittgiver.
Nemnda foretok en samlet vurdering av de enkelte elementer i bestemmelsen, som inneholder en rekke generelle og vidt formulerte kriterier, herunder markedsforhold, bankens innlånskostnader, driftskostnader og inntjeningsevne. Flertallet mente at disse kriteriene samlet gir bankene et stort handlingsrom, samtidig som låntakeren ikke har mulighet til å forutse eller etterprøve renteendringer. Uklarheten som følger av dette, skaper en ubalanse i avtaleforholdet som flertallet i nemnda anså som urimelig og i strid med avtaleloven §§ 36 og 37.
Nemnda tok ikke stilling til hvilken følge urimeligheten skal ha, d.v.s. om den opprinnelig avtalte renten eller annen rente skal gjelde. Det er grunn til å tro at domstolene snart blir invitert til å ta stilling til spørsmålet.
Renteregulering næringslån
Finansklagenemnda Bank behandler bare klager fra forbrukere og avgjørelsene beskrevet foran under pkt. 1 gjelder boliglån til forbruker. Avgjørelsene er også truffet under henvisning til EU-direktivet om urimelige vilkår i forbrukeravtaler. De er derfor ikke uten videre avgjørende for om liknende rentereguleringsbestemmelser i låneavtaler med næringsdrivende kan anses urimelige.
Avtaleloven § 36 gjelder imidlertid generelt for avtaler, og lyder:
«En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane.»
Domstolene har tradisjonelt vært tilbakeholdende med å anvende bestemmelsen i næringsforhold. Det kan imidlertid spørres om en låneavtale mellom en næringsvirksomhet og en bank kan medføre tilsvarende ubalanse i avtaleforholdet som ved et forbrukerlån, og om det kan lede til anvendelse av avtaleloven § 36. Også vilkår om endring i marginen på NIBOR lån kan gjøres til gjenstand for de samme vurderinger. Låntakere bør følge med og etterspørre nærmere begrunnelse for endringer i rente og marginer.
