Hvordan forfølge pengekrav i Norge
Bakgrunn
Fra tid til annen er norske privatpersoner og bedrifter ikke i stand til eller villige til å betale sine forpliktelser når de forfaller og blir misligholdt. For kreditorene vil spørsmålet være hvordan de skal forfølge sine krav for å få betaling eller i det minste noe ekstra sikkerhet for betaling.
Hensikten her er å oppsummere veiene fremover for å få betaling av gjeld. Denne oversikten inneholder imidlertid ikke en fullstendig og uttømmende redegjørelse for fremgangsmåtene beskrevet her, og det bør søkes spesifikk juridisk rådgivning i hvert enkelt tilfelle. Det kan i utgangspunktet lønne seg å vurdere om skyldneren kan ha eiendeler tilgjengelig for betaling eller utleggssikkerhet, og å vurdere om sannsynligheten for suksess kan begrunne kostnadene ved tvangsfullbyrdelse.
1. Rettslig grunnlag for tvangsfullbyrdelse
Kreditor må ha et gyldig rettslig grunnlag for tvangsfullbyrdelse. I tvangsfullbyrdelsesloven 26. juni 1992 nr. 86 fremgår det at en kreditor bare kan kreve tvangsfullbyrdelse når han har et generelt eller særskilt rettslig grunnlag for slik fullbyrdelse, det vil si at kravet er forfalt til betaling og misligholdt.
1.1 Generelle rettslig grunnlag for tvangsfullbyrdelse
De alminnelige rettslige grunnlag er blant annet dom eller annen endelig avgjørelse fra norsk domstol, norsk voldgiftsdom eller forlik inngått for norsk domstol.
En utenlandsk dom, forlik eller voldgiftskjennelse kan anses som et generelt rettslig grunnlag for fullbyrdelse dersom den vil være bindende og rettskraftig i Norge i samsvar med en internasjonal traktat, herunder Konvensjonen om jurisdiksjon og anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, vedtatt i Lugano 30. oktober 2007 (“Luganokonvensjonen”), som gjelder som norsk lov.
Etter tvistemålsloven 17. juni 2005 § 19-16 skal en endelig og rettskraftig avgjørelse om sivile krav avsagt av en utenlandsk domstol anerkjennes som endelig og rettskraftig i Norge dersom domsmyndighet er avtalt skriftlig mellom partene for en bestemt handling eller for handlinger som oppstår som følge av en bestemt rettsforhold, vanligvis en bestemt avtale, forutsatt at en slik anerkjennelse ikke vil være i strid med ufravikelige rettsregler eller være støtende for rettsordenen.
1.2 Særlige rettslige grunnlag for tvangsfullbyrdelse
Spesielle juridiske grunner for å ta utleggspant i skyldnerens eiendeler er veksler, sjekker eller et gjeldsbrev, der skyldnerens signatur er bekreftet av to vitner eller i samsvar med gjeldende forskrifter, og som inneholder en aksept fra skyldneren om at gjelden kan inndrives uten søksmål.
Et særlig grunnlag for tvangsfullbyrdelse er en skriftlig melding sendt fra kreditor til skyldneren som viser kravets grunnlag, omfang og størrelse. Krav basert på fakturaer kan kvalifisere som et slikt særlig juridisk grunnlag.
Andre særlige tvangsgrunnlag er pantsettelser i blant annet fast eiendom, skip, luftfartøy, løsøre, driftstilbehør, finansielle instrumenter og fordringer, utleggspant, legalpant og salgspant.
2. Sikrede krav
Som forklart ovenfor kan pantsettelser i ulike eiendeler tjene som et særskilt rettslig grunnlag for tvangsfullbyrdelse. Det kan være verdt å merke seg at norsk lov ikke tillater en generell pantsettelse av alle eiendelene til en debitor som sikkerhet. Følgelig må et pant over en eiendel ha et rettslig grunnlag som vil ha hjemmel i forskjellige lovbestemmelser.
2.1 Panteloven
De fleste slike grunnlag er fastsatt i panteloven 8. februar 1980 nr. 2. Loven inneholder bestemmelser om blant annet pantsettelse av fast eiendom, leieavtaler om fast eiendom, løsøre, driftstilbehør, motorvogner, anleggsmaskiner, jernbaneutstyr, landbruksutstyr, avling og husdyrhold, fiskeredskaper, varelagre, salgspant, finansielle instrumenter inklusive aksjer, pengekrav og andre fordringer, samt patenter.
2.2 Sjøloven
Skip registrert i norsk ordinært skipsregister eller norsk internasjonalt skipsregister kan pantsettes etter bestemmelsene i sjøloven 24. juni 1994 nr. 39 med forskrifter. Loven inneholder bestemmelser om maritime heftelser (sjøpant), som har prioritet foran tinglyste pantelån.
2.3 Luftfartsloven og Cape Town-konvensjonen
Sikkerhet kan stilles i et luftfartøy registrert i Norge ved registrering av norsk flypantobligasjon i Norge eller ved å registrere en internasjonal sikkerhetsrettighet i samsvar med Cape Town-konvensjonen og luftfartøyprotokollen.
Norsk flypant
Luftfartsloven 11. juni 1993 nr. 101 inneholder bestemmelser om registrering av flypant i Luftfartøyregisteret.
Cape Town-konvensjonens registrerte internasjonale sikkerhetsrettighet
Cape Town-konvensjonen og luftfartøyprotokollen 16. november 2001 ble inkorporert i norsk rett ved lov 12. november 2010 nr. 58. Internasjonale sikkerhetsrettigheter etter konvensjonen har forrang foran bestemmelsene i luftfartsloven.
2.4 Lovvalg om pantesikkerhet
Høyesterett har i en dom fra 2017 lagt til grunn at norske regler om gyldighet og rettsvern for pant i fordringer, som er kontraktsmessig underlagt utenlandsk rett, bør gå foran i en sak mellom en panthaver og konkursboet til den norske panthaveren. Gyldigheten av et pant som reguleres av utenlandsk rett, utstedt av en norsk pantsetter, risikerer dermed å bli vurdert i forhold til norske panteregler i en tvist med pantsetterens konkursbo.
3. Fullbyrdelse
3.1 Individuell eller kollektiv tvangsforfølgning
En kreditor med et rettskraftig krav må vurdere om han skal søke oppfyllelse av kravet ved å forfølge kravet alene, eller ved å begjære konkurs eler annen insolvensbehandling av skyldnerens bo.
3.2 Det norske rettssystemet
I Norge må noen saker, på visse vilkår, først innleveres til forliksrådet, som finnes i hver kommune. Denne nemnda består ikke av fagdommere, men av personer oppnevnt av kommunen. Intensjonen er at forliksrådet skal forsøke å avgjøre de saker som er brakt inn for det.
De profesjonelle domstolene består av mange lokale førsteinstanser, tingrettene. Norge har fem lagmannsretter, fordelt geografisk, som er annen instans. Den siste og tredje instansen er Norges Høyesterett.
4. Individuell forfølgning
4.1 Tvangsfullbyrdelsesloven
Tvangsfullbyrdelsen skal som hovedregel følge tvangsfullbyrdelseslovens ufravikelige bestemmelser. En avtale om det motsatte vil som utgangspunkt anses ugyldig. Før et faktisk mislighold har inntrådt kan partene ikke bli enige om at håndheving skal utføres uten involvering av namsmyndigheten.
Tvangsfullbyrdelsesloven åpner for tvangssalg av pantesikkerheter, eller i noen tilfeller tvangsbruk og tilbakeføring av eiendeler.
Dersom kreditor har behov for å skaffe seg et generelt eller særskilt rettslig grunnlag for tvangsfullbyrdelse, må begjæringen som hovedregel inngis til det lokale forliksrådet. I noen tilfeller kan begjæringen sendes direkte til førsteinstansdomstolen, særlig hvis kravsbeløpet er minst 200 000 kroner og begge parter har fått bistand av advokater.
Dersom kreditor har et generelt eller særskilt rettslig grunnlag for tvangsfullbyrdelse, kan anmodningen om tvangsfullbyrdelse fremsettes for tvangsfullbyrdelsesmyndighetene, normalt den lokale namsfogden, og i noen tilfeller til førsteinstansdomstolen.
4.2 Lov om finansiell sikkerhet
Finansiell sikkerhet fastsatt i samsvar med bestemmelsene i lov om finansiell sikkerhet 26. mars 2004 nr. 17 kan håndheves i samsvar med loven. Sikkerheten må avtales mellom en juridisk person og visse finansinstitusjoner eller myndigheter (eller mellom slike institusjoner og myndigheter), og gjelder sikkerhet i kontantinnskudd, finansielle instrumenter (herunder aksjer) og fordringer. Dersom det er avtalt mellom panthaveren og panthaveren, legger loven til rette for håndheving av den finansielle sikkerheten på en enklere måte enn det som følger av tvangsfullbyrdelsesloven.
4.3 Cape Town-konvensjonen
Cape Town-konvensjonen inneholder håndhevingsbestemmelser som avviker vesentlig fra tvangsfullbyrdelseslovens prosedyrer. Det legges til rette for at internasjonale sikkerhetsrettigheter er gyldig pantesikkerhet, og tvangsutlevering av et luftfartøy gjøres betydelig enklere for en långiver eller utleier.
5. Kollektiv forfølgning
Den norske insolvenslovgivningen gjorde det frem til mai 2020 vanskelig for norske selskaper å få til vellykkede finansielle rekonstruksjonsordninger, og veldig ofte endte en gjeldsforhandling i Norge i konkursbehandling. Som følge av pandemiutbruddet Covid-19 i mars 2020 vedtok imidlertid Stortinget i mai 2020 den midlertidige rekonstruksjonsloven for å hjelpe bedrifter som stod overfor konkurs på grunn av Covid-19.
På grunn av de historisk ineffektive reglene om gjeldsforhandlinger, har norske bedrifter tradisjonelt søkt å forhandle om finansiell rekonstruksjon utenfor retten. Slike forhandlinger foregår ofte mellom finanskreditorene og debitor, og påvirker i mindre grad små kreditorer.
På grunn av endringen i måten mange bedrifter nå finansieres på, det vil si i stor grad med obligasjonsgjeld i stedet for banklån, er slike forhandlinger gjerne mer kompliserte sammenlignet med det gamle regimet med lån fra noen få banker og andre finansinstitusjoner.
5.1 Rekonstruksjonsforhandlinger
Rekonstruksjonsforhandlinger
I Norge har en debitor to alternativer for domstolene; enten å søke om rekonstruksjonsbehandling eller å begjære konkurs. Den sentrale norske insolvenslovgivningen finnes i to lover: lov om gjeldsforhandling og konkurs (1984) (konkursloven) og lov om fordringshavernes dekningsrett (1984) (dekningsloven).
Panteloven (1980), samt særbestemmelser om pant og heftelser i andre lover, som sjøloven og luftfartsloven, er også av betydning ved vurdering av kreditorposisjonen ved insolvens. Sammen representerer de to hovedlovene en struktur for å nærme seg de aktuelle problemene i en debitors økonomi på en måte som er ment å være tilpasset kravene til et moderne forretningsmiljø. Det er imidlertid verdt å merke seg at konkurslovens tidligere system for å håndtere situasjoner der moratorium og/eller delvis ettergivelse av gjeld kunne hindre avvikling og danne grunnlag for fortsatt sunn drift av skyldneren, ikke er blitt den folkelige suksessen man så for seg i 1984. Denne delen av lovgivningen var bygget på de samme prinsippene som den amerikanske “Chapter 11”-prosessen, men gikk ikke så langt i å gi retten fleksibilitet til å styre prosessen til et resultat som kunne anses som akseptabelt av alle involverte parter.
Etter utbruddet av Covid-19-pandemien vedtok Stortinget derfor en midlertidig lov om rekonstruksjon, som erstatter relevante bestemmelser i konkursloven, samt andre lover, frem til utløpsdatoen 1. juli 2023.
Hovedformålet med rekonstruksjonsloven er å hindre at virksomheter går konkurs, når virksomhetene er lønnsomme under normale omstendigheter, men står overfor plutselige og formodentlig midlertidige økonomiske vanskeligheter som resulterer i manglende evne til å betale sine kreditorer. Virksomheter som generelt ikke er lønnsomme, kan imidlertid også søke om rekonstruksjon etter loven. Rekonstruksjonsloven innfører et mer fleksibelt juridisk rammeverk for videre forretningsdrift i nært samarbeid med kreditorene.
Frivillig eller tvungen rekonstruksjon
Når et selskap ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller (illikviditet), kan selskapet begjære retten om å starte rekonstruksjonsforhandlinger for å forhandle med kreditorene om rekonstruksjon. Rekonstruksjon kan være frivillig eller obligatorisk for kreditorene.
Ved frivillig rekonstruksjon skal alle kreditorer som hovedregel godkjenne rekonstruksjonsplanen. Tvungen rekonstruksjon innebærer at et flertall av kreditorene kan vedta planen på vegne av alle involverte kreditorer. Frivillig rekonstruksjon åpner naturligvis for mer fleksible løsninger. Av effektivitetshensyn skiller ikke saksbehandlingsreglene i rekonstruksjonsloven mellom frivillig og tvungen rekonstruksjon. Dette innebærer at begjæringen om å åpne rekonstruksjonssak ikke trenger å spesifisere om det begjæres frivillig eller tvungen saksbehandling.
Hvem kan begjære rekonstruksjon?
Etter konkursloven måtte selskapet være i en situasjon der det ikke er i stand til å betale gjelden etter hvert som den forfaller for å kunne søke om og få innvilget gjeldsforhandling for retten.
Etter rekonstruksjonsloven kan det søkes om forhandlinger på et tidligere tidspunkt når selskapet har, eller i nær fremtid forventes å møte, alvorlige økonomiske vanskeligheter. Å starte en domstolsanksjonert konstruksjonsprosess på et tidligere stadium forventes å øke sannsynligheten for et vellykket resultat, ettersom skyldneren fortsatt har likviditet og dermed en bedre sjanse til å forhandle med sine kreditorer.
Etter rekonstruksjonsloven kan kreditorer også begjære rekonstruksjonsforhandlinger. Årsaken til dette er at kreditorene i noen tilfeller kan vurdere skyldnerens økonomi og hjelpebehov på et tidligere tidspunkt og på en riktigere måte. Terskelen for å åpne sak er imidlertid høyere, da kreditor må kunne sannsynliggjøre at skyldneren er illikvid for at rekonstruksjonsforhandlinger skal kunne åpnes.
Rekonstruksjonsloven inneholder bestemmelser som beskytter skyldneren mot konkurs og tvangsfullbyrdelse i forhandlingsperioden.
Retten kan pålegge rekvirenten å betale tilstrekkelig forskudd til dekning av saksomkostninger i forbindelse med saksbehandlingen eller stille sikkerhet for slik betaling. Ettersom rekonstruksjon nå kan begjæres av en kreditor, er det viktig å merke seg at kreditor kan pålegges å stille slik betaling eller sikkerhet, men slik at kreditor bare vil være ansvarlig for den overskytende del av forskuddet som ikke dekkes av skyldnerens eiendeler.
Rekonstruksjonssaken kan innledes av en kreditor. Det er imidlertid mer sannsynlig at slike forhandlinger vil starte enten etter initiativ fra skyldneren eller når skyldneren bestrider et krav om betaling ved å søke om rekonstruksjonsforhandlinger.
5.2 Konkursbehandling
Etter konkursloven 8. juni 1984 nr. 58 § 60 skal en insolvent skyldner være gjenstand for konkursbehandling når skyldneren eller en kreditor ber om det.
En kreditor kan velge å begjære konkurs dersom et krav ikke er betalt og det er grunn til å tro at skyldneren er insolvent. Skyldneren er insolvent når han eller hun ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, med mindre insolvensen kan antas å være av forbigående karakter. Insolvens foreligger imidlertid ikke dersom det kan antas at skyldnerens eiendeler og inntekter vil kunne gi full dekning av skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket fordi dekningen må søkes gjennom salg av eiendeler.
I tillegg til å legge press på skyldneren for å betale et krav, kan også andre forhold gi grunn til å begjære konkurs, blant annet fordi kreditor mistenker at andre kreditorer har fått urettmessig betaling, skyldneren har begått andre svikaktige handlinger, skyldnerens virksomhet er drevet på en uaktsom måte som har påført kreditor tap og skyldnerens ledelse og/eller styre bør holdes ansvarlig for tap.
Når er skyldneren insolvent?
Det kan være vanskelig for en kreditor å bevise at en skyldner er insolvent. Konkursloven §§ 62 og 63 inneholder bestemmelser om presumsjon for insolvens.
Skyldneren antas å være insolvent dersom han erkjenner å være insolvent, har sluttet å betale krav, eller kreditor ikke har vært i stand til å oppnå dekning gjennom utlegg eller annen form for tvangsfullbyrdelse av gjeld i løpet av de siste tre månedene før konkursbegjæringen ble fremsatt.
Har skyldneren en lovbestemt plikt til å føre regnskap, eller har hatt slik plikt det siste året før konkursbegjæringen ble fremsatt, skal insolvens i utgangspunktet antas å foreligge når konkurs begjæres av en kreditor som kan bevise å ha fremsatt krav mot skyldneren for en forfalt klar gjeld, og som minst fire uker etterpå har gitt beskjed til skyldneren om å betale innen to uker. I så fall må konkursbegjæringen være mottatt av retten i løpet av de to første ukene etter utløpet av betalingsfristen. En betalingsoppfordring som nevnt brukes ofte som et innkrevingstiltak.
5.3 Utenlandsk insolvensbehandling
Norge kan ved avtale med fremmed stat godta å anerkjenne utenlandsk insolvensbehandling som bindende i Norge. Ved avtale 19. november 1934 inngått mellom Norge og de andre nordiske land Danmark, Finland, Island og Sverige ble statene enige om at en konkurs i et av landene også skulle omfatte skyldnerens eiendeler i de andre landene.
Bortsett fra den nordiske konkurskonvensjonen har Norge ved inngangen av 2023 ikke inngått annen konkurstraktat. Dette innebærer som utgangspunkt at blant annet amerikansk Chapter 11 prosess, britisk schemes of arrangements eller andre lignende utenlandske prosesser som hovedregel ikke anerkjennes i Norge, og ikke etter norsk rett er til hinder for at andre kreditorer søker fullbyrdelse av sine pengekrav i Norge. Denne forståelsen ble bekreftet av Høyesterett i en kjennelse fra 2013.
I 2021 ble imidlertid konkursloven endret til å inneholde bestemmelser om at en utenlandsk insolvensbehandling som omfatter alle skyldnerens eiendeler, skal ha virkning i Norge dersom prosessen innledes der selskapet har sin vesentlige virksomhet (COMI) , forfølgningen er kollektiv, og skyldneren helt eller delvis fratatt disposisjonsrett over sine eiendeler, det er oppnevnt bobestyrer eller liknende funksjon, skyldneren er en juridisk person, og den utenlandske prosessen finner sted i en jurisdiksjon som anerkjenner tilsvarende norsk insolvensprosess (gjensidighet).
Innholdet i denne oversikten er ment å gi en generell veiledning til emnet. Spesialistråd bør søkes om dine spesifikke forhold.
