Finanstilsynet fører tilsyn med bankenes arbeid med problemlån

Finanstilsynet fører tilsyn med bankenes arbeid med problemlån

 

Problemlån

Et problemlån er gjerne betegnelsen på et misligholdt lån, også benevnt som et «non-performing loan» og i bankverdenen et «utsatt lånengasjement», der låntakeren ikke klarer å betale inn avtalte renteinnbetalinger eller avdrag senest 90 dager etter forfallsdato, eller hvor det blir bedømt som usannsynlig at låntakeren kommer til å betale tilbake hele lånet.

Vi har lang erfaring i å bistå finansinstitusjoner og andre i forbindelse med problemlån, enten for om mulig å finne løsninger eller i forbindelse med tvangsfullbyrdelse, rekonstruksjon eller konkurs.

Nærmere regler og veiledning om identifisering av en låntakers mislighold er inntatt i artikkel 178 i kapitalkravsforordningen EU 575/2013 og i retningslinjer 1. juni 2015 fra den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA). Finanstilsynet (rundskriv 4/2020) forventer at norske banker og kredittforetak etterlever retningslinjene. Disse fastsetter krav til rutiner som definerer mislighold og gir eksempler på hendelser som skal regnes som mislighold, herunder realisering av sikkerheter, nedskrivning som følge av svekket kredittverdighet, endring i betalingsvilkår som reduserer verdien av kontantstrømmen, ettergivelse av gjeld og salg av lån til underkurs (EBA retningslinjene).

 

Årsaker til problemlån

Vanlige grunner til at en låntaker kommer i problemer kan blant annet være

• bortfall eller vesentlig nedgang i inntektene;
• endringer i markeder hvor låntaker selger sine varer eller tjenester;
• uventede økninger av utgiftene som følge av kraftig pristigning på innsatsvarer og tjenester, så som energi og matvarer;
• vesentlige endringer i offentlige rammevilkår, offentlige skatter og avgifter;
• vesentlige endringer i finansieringsvilkår, så som økte renter og endret avdragstid;
• låntaker har kommet i en situasjon der gjelden overstiger tilbakebetalingsevnen;
• uheldige beslutninger for låntakers virksomhet; eller
• personlige vanskeligheter som følge av sykdom, arbeidsledighet eller skilsmisse.

 

Boliglån

Finansmyndighetene har de senere år vært særlig opptatt av forbrukernes boliglån og mulige betalingsvansker som følge av høy inflasjon og kraftige renteøkninger. Norske boliglåntakere har en høy grad av lån med flytende rente, som gjør dem særlig utsatt for kraftige renteøkninger.

Et virkemiddel for å unngå uheldige boliglån er utlånsforskriften, som blant annet setter krav til egenkapital og begrensninger i låneopptak i forhold til inntekt (belåningsgrad).

EUs boliglånsdirektiv 2014 er gjennomført i norsk rett blant annet gjennom finansavtaleloven 18. desember 2020 nr. 146, som trådte i kraft 1. januar 2023. Her er kredittytere pålagt en rekke forpliktelser overfor låntakere, særlig forbrukerlåntakere, til informasjon og kredittvurdering før låneopptak.

I fall boliglånet kan bli et problemlån, skal kredittyter følge EBA retningslinjene og informere om offentlige støtteordninger, ha rutiner for å avdekke betalingsvansker, ha dialog og kontakt med forbrukerlåntakeren, treffe kundetiltak og lettelser (herunder forlenget løpetid og avdragsfrihet) med sikte på å unngå mislighold. Finanstilsynet offentliggjorde 31. januar 2024 en tematilsynsrapport om bankers og kredittforetaks behandling av boliglånskunder med betalingsvansker og misligholdte boliglån, og konkluderte med at institusjonene fortsatt hadde en del arbeid å gjøre før EBA retningslinjene er oppfylt.

 

Brudd på frarådingsplikten

Finanstilsynet minnet i tematilsynsrapporten om at en kunde kan ha krav på lemping av låneforpliktelsene, dersom foretaket har innvilget lån som skulle vært avslått.

 

Oppsigelse av boliglån

Låntaker kan til enhver tid si opp lånet, men plikter å betale renter og omkostninger frem til innfrielse. En eventuell avtale om oppsigelsestid kan for en forbruker ikke være lenger enn en måned, jf. finansavtaleloven § 5-13.

Kredittyter kan si opp en låneavtale som er inngått på ubestemt tid, dersom dette følger av avtalen og det foreligger saklig grunn. Er kunden forbruker, skal kredittyterens oppsigelsesfrist være minst to måneder, jf. finansavtaleloven § 5-14. Men det må være forutsetningen at kredittyteren har overholdt de krav som følger av EBA retningslinjene.

Låneavtalen kan fastsette at kredittyteren ikke kan si opp avtalen i en bestemt tidsperiode der renter eller andre kredittkostnader ikke kan endres (fastrentekreditt).

Kredittyterens plikt til å stille den avtalte kredittmuligheten til rådighet for kunden opphører ved utløpet av oppsigelsesfristen. Oppsigelsesfristen løper fra tidspunktet da kredittyteren i et skriftlig dokument varsler kunden om oppsigelsen. Kredittyteren skal samtidig gi opplysninger om begrunnelsen for oppsigelsen og om når skyldig kredittbeløp mv. senest må være betalt for å unngå forsinkelsesrente, og opplysninger om klagebehandling.

 

Næringslån

Det er få ufravikelige regler om næringslån i finansavtaleloven, og det er vanlig praksis at kredittytere krever avtalt at finansavtaleloven ikke skal gjelde for næringslån så langt det er lov å avtale seg vekk fra loven, jf. finansavtaleloven § 1-9. Kravet etter finansavtaleloven § 5-2 om at kredittyter forut for lånet skal foreta en grundig vurdering av kundens kredittevne gjelder likevel i alle tilfelle.

Kravene i EBA retningslinjene gjelder ikke for næringslån. Det er imidlertid utbredt praksis i bankene å følge opp lån som kan bli problemlån, og så vidt mulig sammen med låntaker drøfte tiltak, herunder refinansierng, som kan gjøre at lån ikke havner i kategorien problemlån. Særlig vil dette gjelde virksomheter der driften isolert sett, det vil si eksklusive finansieringskostnader, kan antas å vise overskudd.

 

Oppsigelse av næringslån

Partenes rett til oppsigelse av næringslån vil som oftest følge av låneavtalen. Om finansavtaleloven ikke er avtalt fraveket, vil også reglene i loven kunne komme til anvendelse.

Etter finansavtaleloven § 5-13 kan kredittyteren si opp en kredittavtale som er inngått på ubestemt tid, dersom dette følger av avtalen og det foreligger saklig grunn. Selv om det er avtalt at loven ikke skal gjelde for kreditten, må det etter rettspraksis legges til grunn at det uansett vil gjelde et krav om saklig grunn. En slik vurdering vil kunne bli svært omfattende og må avgjøres på bakgrunn av en helhetsvurdering.

I en slik helhetsvurdering vil en rekke faktorer kunne ha betydning, herunder størrelsen på det misligholdte beløp, betydningen for partene av en oppsigelse, misligholdets varighet, om også tidligere terminer har vært misligholdt, og hvilke sikkerheter kredittyteren har for lånet. Det vil også kunne ha betydning om låntaker har misligholdt andre forpliktelser, både overfor angjeldende kredittyter og overfor andre kreditorer.

I tillegg må det antas at den alminnelige ulovfestede lojalitets- og omsorgsplikt i kontraktsforhold vil kunne legge plikter på partene i et låneforhold. Helhetsvurderingen av om kredittyteren har rett til å si opp lånet vil derfor kunne bli både kompleks og omfattende.

Kredittyterens plikt til å stille den avtalte kreditten til rådighet for kunden opphører ved utløpet av oppsigelsesfristen. Kredittyteren kan imidlertid sperre kundens adgang til å utnytte kreditten dersom vilkårene for sperring fremgår av låneavtalen og objektivt begrunnede hensyn tilsier at kreditten sperres.

 

Realisasjon av pant og andre sikkerheter

Dersom kreditten er oppsagt og ikke tilbakebetalt innen forfall, vil kredittyteren i mangel av avtale om dekning av krav kunne realisere pant og andre sikkerheter. Dette er beskrevet på nettsiden under «Tvangsfullbyrdelse av krav».